SkallMens Taran fiska lighteren opp av lomma på olabuksa lot ho blikket flakke over torget. Ikke rart det gikk som
narkotorget på folkemunne. Tre slitne typer ved fontena, alle så betydelig eldre ut enn de kanskje egentlig var. En gjeng med nyslitne unge voksne satt på benken under kastanjetreet, og det var det tilfeldige mennesker rundt om som røyka sine første morgen-sigaretter og drakk billig, sur kaffe fra pappkopper.
Ho tente røyken. Lot røyken fylle lungene. Trodde aldri ho skulle være typen til å takke ja til den første sigaretten, for så å begynne fast.
Tatoveringene minna ho om at ho definitivt ikke var den som folk først trodde ho var.
Glem førsteinntrykk. Tragusen i øret var skjult under mørkfarga hår med lurvete småfletter.
Sminka fra igår gav Taran et trøtt utseende,
faen hadde de vært ute så seint?, og ho hadde til morran idag ikke hatt tid til å bekymre seg for annet enn å få med seg røyken på jobb. Ho mislikte sterkt å måtte løpe etter bussen.
Taran hadde spurt om en to-minutters pause fra blomsteroppsettinga.
Sjefen hennes var ei real dame, i femtiåra, sikkert med tatoveringer og harde fester på kroppen sjøl. Da ho hadde dukka opp så hadde sjefen bare sett på Taran, sagt ho fikk ta tre bestillinger, og ta ei pause.
Da Taran gikk nå så hadde sjefen gitt ho beskjed om å komme tilbake i litt bedre form. Ho hadde nikka og smilt skeivt,
ikke noe problem, trenger bare en røyk og en kaffe, hadde ho svart med grov stemme.
Ho stumpa røyken, og drakk opp den grumsete kaffen som var igjen i bånn. Tenkte det kanskje var en idé å vaske seg i fjeset, om ikke å sminke seg, så hvertfall for å ta av sminka fra igår. Kanskje ho så mindre narkoman ut da.
På do holdt Taran det lange håret i ei hånd mens ho prøvde å gni vekk maskara og øyeskygge med den andre. Det hjalp. Kaldt vann i fjeset hjalp også mot den småkleine følelsen i magen. Ho fant en smertestillende i lomma og drakk vann fra henda.
Ei eldre dame, snurpen om munnen, så på ho og sukka tungt. Som for å si at ho ikke kom til å klare seg i verda. Ikke med den livsstilen, nei.
Ho så seg sjøl i speilet, klarte endelig å skjelne mørke ringer fra maskara.
Fine greier.Nei, det blei vel en lang dag på jobb.
Ho trengte et forskudd på lønna i tillegg. Sommerferien nærma seg med stormskritt, og kjærsteparet Taran hadde møtt på en konsert i våres hadde tilbudt ho å komme på besøk i Glasgow. Trodde ho skulle prøve å få til det, kanskje dra med ho derre Taran var med i våres på konserten.
Besøke folk og bo gratis i utlandet sier man ikke nei til. Spesielt Glasgow og skotter.
-Ser det hjalp med en gang, ja, mumla sjefen hennes og gjemte smilet bak ei hånd med gullringer og fransk manikyr på slitne floristfingre.
-Joda, jada. Skal du ut en tur også, Sara?
Ho spurte sjefen sin om ho kunne gjengjelde tjenesten med røykepausa. Sånn innerst inne var egentlig Taran også real. Sara så litt sliten ut ho også. Kanskje en sein kveld med gamle venner.
Noen har jo faktisk gamle venner, tenkte Taran stille.
-Hvis du tar over her, sa Sara og tørka seg i det sorte forkleet.
Taran nikka, tok på seg et svart forkle sjøl, og fortsatte med blomsteroppsatsen. Roser. Gerbera. Brudeslør.
Da ho var liten hadde ho alltid fått ett hjørne av blomsterbedet til mora for å plante hva ho ville. Ho hadde hatt jord under neglene og grønske på knærna så lenge ho kunne huske.
Kunder kom og gikk. Skulle nesten alltid ha det samme, blomster var tradisjon for mange, mange med kjærester, med ektefeller.
Røde roser. Gerbera til stua. Potteplante til nyinnflytta par.
Sjøl hadde ho en del krukker ute på balkongen, som ho hadde glemt i steikende ettermiddagssol for ofte. Så lenge campingstolen og askebegeret stod der sa ho seg fornøyd.
En ung mann kom slentrende inn. Generelt sett var Taran imot stempling av folk, men det var definitivt noe ustelt og skittent ved ham, noe som var
grunge. For ofte hadde ho falt for feil type gutter i denne kategorien. Ho visste at ho kom til å gjøre det igjen, også. Denne karen var kanskje et unntak. Noe ved ham gjorde ho litt til utilpass, men alt dette forsvant da han så ho i øynene etter å ha skjøvet vekk en skittenblond lugg, og sagt han skulle hatt en fin bukett og trengte hjelp.
Ho smilte svakt, nikka, og tok ham med til snittblomstene. Ho foreslo at han skulle bestemme seg for tre farger, men han virka helt hjelpesløs.
Innen sjefen kom tilbake så hadde ho satt sammen en helt enkel bukett i lysegult, rosa og oransje. Han takket, de skulle være til kjærsten hans.
Tanken på at han hadde kjærste stoppa ho ikke fra å smile litt for flørtende, se ham litt for lenge i øynene, og stryke håret sitt forsiktig bak øret. Hendene deres berørte hverandre i et nanosekund da ho tok imot de 200 kronene fra ham. Hun kjente geléen i knoklene.
Han smilte svakt da han takka for seg. Ho bare nikka,
det va’kke svære greia, ass. Sara dulta ho i ryggen.
-Det hadde vært noe, Taran, hæ? Ung kar i sine beste år, akkurat som deg, smilte Sara.
Sara var varm. Ikke rart blomsterbutikken gikk så bra.
Taran bare smilte lurt, gikk for å vanne blomster.
Sola skinte varmt i fjeset hennes, ho røyka den siste sigaretten fra pakninga og hadde ikke budsjett til nye for idag. Da ho stod på bussholdeplassen ved kjerkegården, så ho ham igjen. Eller rettere sagt, ho så ikke ham, men ho kunne ikke ta feil av blomsterbuketten som lå ved den ene ferske grava, midt i sommersola.
Taran beit seg i underleppa, kneip igjen øynene for så å åpne dem igjen. Håpa på at ho bare så syner. Men ho kunne ikke ta feil, det var nøyaktig den samme buketten.
Faen heller. Istedet for å gå på bussen gikk beina hennes mot kjerkegård-porten, og ho åpna det knirkende støpejernet, med den siste sneipen i munnviken enda.
Taran fylte lungene. Vi er jo alle døende, sekund for sekund nærmere døden. Taran bare framskynda tidspunktet hvor alt skulle forsvinne og bli svart. Ho kunne ikke akkurat skryte av at ho brydde seg så mye. Uttrykket
å leve i nåtida hadde bitt seg fast i ho fra barnsbein av, så ho gjorde akkurat som det falt henne inn. Heller å være pengelens og fornøyd, enn å ha masse gryn og måtte tenke på konsekvenser og framtida hele tida.
Taran tenkte på alle fotoalbuma ho hadde fylt hjemme med sjølframkalte bilder. Livet hennes i sort hvitt. Siste trekket nå. Ho så buketten ligge framfor leopard-skoa hennes. To nakne stortær med rosa neglelakk virka temmelig patetisk her inne på kjerkegården.
Frida S hadde dødd ifjor, mer beit ho seg ikke merke i. Ho var født samme dag som Taran, ett år tidligere enn ho bare.
Frida var like gammal som Taran var nå da ho døde, sånn omtrent.
Dæven døtte. Det var nifst å tenke på, Taran likte det ikke, rynka på nesa i sola, trakk lommene i skinnjakka og gikk fra grava. Skoa gravde seg i grusen da ho gikk ut til bussholdeplassen igjen.
Venta på neste buss, den skulle ikke komme før om en halvtime.
Ville vært ti minutters gange fram og tilbake til bensinstasjonen, kanskje litt lenger til matbutikken.
Taran spytta i bakken og lot fingrene gre luggen bakover. Lommeboka lå i baklomma på olabuksa, hadde kanskje litt penger på kortet. Ho nikka til den jevnaldrende jenta som pleide å ta samma buss som ho sjøl. Smilte i den venstre munnviken. Trakk den ned igjen ganske fort, buketten hennes lå på grava til ei som var like gammal som ho.
Sært. Etter å ha slått på stortromma, kjøpt en vodka i tillegg til sekspakningen, noe iste, en del røyk og jordbær, og kyllingbryst, så ho igjennom telefonlista hvem ho kunne be på middag på en fredagskveld.
Eirin?
Nei, ho var vel i Oslo og studerte nå kanskje. Tomas?
Nei, kjærsten hans mislikte det sterkt når ho og Tomas tilbragte tid sammen, siden kjærsten hans hadde gjort ham til tøffel. Tenk at han hadde vært så hardbarka at ho og Tomas hadde vært sammen i litt over ett år. Anne?
Kanskje, ja. Ho kjente ikke Anne egentlig, eller, på videregående hadde de møtt på hverandre støtt og stadig i ganger, på busser, på vei til klasserom og i friminutt. Ho hadde bomma sin første røyk av Anne. Anne var kul. Taran satt på bussholdeplassen med to overfylte poser og mobil i handa, prøvde fortvilt å få tak i Anne.
Faen. Til slutt hørte ho Anne i andre enden. Anne blei med på middag.
Taran sukka letta, begynte å tenke ut alle samtaleemnene ho kunne ta opp. Ho innså at det kunne bli en litt klam fredagskveld, men regna med at stemningen ville løse seg etter et par corona. Eller et par glass med vodka og iste.
Uansett, ho dro hjem, satt på Jokke og Valentinerne, og rydda leiligheten overfladisk.
Par uker seinere dreiv Taran og bestilte blomster mens ho sto i kassa aleine. Sara hadde tatt seg et par dager fri. Skulle med noen gamle venninner til Paris. Taran hadde smilt og sagt at ho ikke hadde noe mot å jobbe ekstra, det var ikke akkurat sånn at ho studerte heller.
Sara hadde sukka, ville vel kanskje at Taran skulle gjørra noe med livet sitt, men gått med på det. En av ekstrahjelpene kom til å være der, takk og lov, så Taran fikk røyke i takt og utide.
Ho kryssa av for noen bunter med paradisfuglblomster, og hadde satt ekstrahjelpen til å kjøpe to kaffe og påsmurte baguetter. Livet gikk sin vante, balanserte gang. Taran trivdes sånn, egentlig.
Ho hørte noen kremte en meter foran ho, siden ho var konsentrert som ei ugle da ho satt bøyd over mappa.
-Hei, smilte Taran, uten å tenke over hvem som muligens stod der.
Innøvd vennlighet. Ekte vennlighet. Ho kunne snart ikke forskjellene på det der lenger.
Kundeservice, het det kanskje.
-Hei, det var du som lagde bukett sist, sant?
Gutten med det skittenblonde håret, den rødruta skjorta og de mørkeblå øya mumla litt.
Taran nikka, beit seg litt i underleppa ubevisst, og strøyk en vant hånd gjennom håret for å skyve bort luggen.
-Kan du lage en til, smilte han sjarmerende.
-Helt lik, spurte Taran, litt usikker på hvordan buketten så ut. Ho hadde innbilt seg at ho visste nøyaktig hvordan den så ut, ho innbilte seg at ho ikke glemte noe ho hadde lagd, men ho tok visst feil. Ikke noe nytt.
-Neida, bare lag en som er like fin, smilte han igjen.
Taran nikka igjen, og gikk bort til snittblomstene. Blått, lilla og lyselilla. Lagde buketten litt mer omhyggelig nå som ho visste hva den gikk til.
Enda et nanosekund med berøring. Nå kjente ho geléen langt ned i tærna, nesten ufrivillig.
Han var jævlig fin. Og litt skummel.
Ekstrahjelpa kom med mat og kaffe. Takk og lov. Matpause til å tenke i ro og mak. En røyk for å roe nerva. Hvilke nerver? Nerver for hva?
Spørsmåla flomma på i huet hennes.
-Stikker ut på narkotorget og spiser i sola jeg, klarer du deg på egenhånd i tyve minutter?
Ekstrahjelpa himla med øya og nikka. Sjølvsagt. Med atten år har du fortsatt pubertet i blodet og kroppen, fortsatt tenåringshormonene som gjør deg til verdens navle.
Arrogante drittjente.Vel ute på en benk ho hadde kapra for seg sjøl, åpna ho baguetten og spiste fort. Bare halve, orka ikke mer. Pleide ikke det. Kaffen gikk ned på høykant og ho røyka tre sigaretter i strekk.
Frida S var like gammal som ho da ho døde. Hvorfor la han blomster på grava hennes plutselig? For all del, kan jo ha kjøpt et annet sted.
Ved busstoppet igjen seinere så ho buketten i det fjerne.
Helvete.Det forstyrra ho langt i margen, hvorfor gjorde det det? Ingenting pleide egentlig å gå innpå Taran på den måten. Taran hadde et hardbarka skall med uinteresse for verden rundt seg.
Uinteresse for han med det skittenblonde håret hadde ho derimot ikke. Ho lå på ryggen i sofaen med askebegeret plassert på magan, og blåste ringer i lufta mens ho tenkte på ham. Framtoninga hans. Prøvde å huske i detalj hvordan han hadde oppført seg. Men det var sånn ting som brydde Taran midt i ryggen egentlig, med kunder i haugevis var det vanskelig å huske mer enn karakteristiske trekk.
Taran så seg om i leiligheta, lurte på hvor alle pengene ho tjente blei sugd vekk. Røyk, husleie for den lusne leiligheten, alkohol og mat.
Det var ikke akkurat sånn at ho kunne stramme inn budsjettet så mye mer.
Ho sukka og stumpa røyken på magan. Ho sku gjerne hatt penger til å stikke av.
Neste gang han dukka opp var ho ikke overraska engang, men bare enda mer nysgjerrig.
-Hei, smilte ho. Ekte smil. Ekte vennlighet.
Sara var ute og røyka.
-Hei, smilte han tilbake.
En bukett i rødt, rosa og hvitt, enda mer omhyggelig satt sammen, i komplett respekt for Frida S med samme bursdagsdato som ho sjøl. Taran trodde ikke noe på anger.
-Hva heter du, våga ho seg fram. Han blunket med begge vakre øynene og så ned i disken. Øyevippene hans var lange. Tankene hennes begynte å gå til da ho gikk på videregående og hadde ødelagt for utrolig mange forhold. Forhold som kunne vært ment å vare. Taran tok på seg enda et skall med uinteresse der og da. I det minste innrømte ho at ho hadde vært en idiot. At ho var en idiot.
-Alex, smilte han.
Han så spørrende på Taran.
-Taran, smilte ho og rakk ut handa.
Et fast håndtrykk var kanskje et godt førsteinntrykk.
Det blåste kaldt i gulnet løv i trekronene over ho, trakk skinnjakka tettere om seg og drakk en kopp sur kaffe. Livet var ikke fælt på slike dager. Høsten var ei fin årstid, ho likte høsten. Ho hadde overraska seg sjøl da ho hadde uttalt de magiske ordene.
Skal vi ta en kaffe? Og han hadde overraska ho enda mer da han hadde spandert den på ho.
Det var igår. Idag hadde han kjøpt enda en bukett med blomster. Ho nikka til jenta som alltid tok samme buss som ho sjøl.
Taran stumpa røyken akkurat i tide til bussen kom. Akkurat i tide til at det begynte å plaskregne fra den mørkegrå himmelen.
Det er noe eget å sitte på bussen, høre på musikk du har elska siden du var en pubertal drittunge på 14 år (og trodde du endelig hadde finni deg sjøl på grunn av bandet), og se på den grå himmelen og store tunge regnstrimer over møkkete buss-vindusruter. Håret hennes lukta regnvær og sigaretter, og kanskje litt katt. Ho hadde innsett at ho begynte å bli kanskje litt drøyt aleine i leiligheten, og siden ho ikke egentlig hadde noen venner, hadde ho gått til adopsjon av en katt fra dyrebeskyttelsen. Katta trivdes med Taran, og Taran trivdes med katta. Den malte hver gang ho satt i sofaen med den og røyka, gjerne mens Taran spilte en gammal Patti Smith LP.
Ho tømte hodet sitt totalt mens ho hørte på Nirvana og lot regnstrimene skylle vekk alt. En blank vegg. Ingen sanseinntrykk.
Sånn burde det alltid være, ja.Det er noe eget ved november, etter at åra har gått og klimaforandringer har prega byen og været, så klarer ingenting å bestemme seg lenger. Den ene dagen kan det være så kaldt at ho ikke klarer å tenne en røyk uten vanter, og den andre dagen kan det være så fint vær at ho ikke trenger å ha lue eller stilongs engang.
Nå var ho generelt imot vinter, kulde og snø, siden det var den årstida som blei forbundet mest med nordmenn og så tok patriotismen jo ingen ende hver gang skirenn og skøyteløp gikk på tv.
Fitte-Norge.Det eneste som kanskje var litt fint med vinteren, Taran prøvde å finne noe fint ved alt, var at varm kakao og kaffe aldri smakte bedre enn etter et par kilometer gående i snøvær. Te også, for den saks skyld.
Alex var innom jobben så ofte som annahver uke nå, det skremte ho litt, men de prata litt mer personlig hver gang, og nå hadde de gått over til å prate om musikk, istedet for vær og studier.
Det var vel en forbedring?
Tanken på Frida S som var like gammal som henne da ho døde, gjorde henne fortsatt litt kvalm hvis ho tenkte på det, men det gjorde ho sjelden. Taran stengte ubehagelige ting ute,
hva faen er poenget med å bruke livet på å tenke på ubehagelige ting. Sara merka ei lita endring i Taran, i positiv retning. Ho regna med at katta og den ustelte gutten hadde noe med det å gjøre. Sara sukka letta, kanskje Taran ikke var et håpløst tilfelle av ei ung kvinne likavel.
Årsakene (og virkningene) rundt Frida S’ død blei aldri nevnt da Alex og Taran prata. Kaffekoppene de drakk sammen begynte å bli mange, de gikk tilogmed over fra pappkrus til ekte porselen på fine kaféer nede på stortorget. Taran merka ho blei mer og mer betatt, og ettersom ho ikke likte å tenke på ubehagelige og ubeleilige ting, kom ho til å glemme den litt smånifse følelsen ho fikk av ham.
Forelsken var i startgropa, ho kjente elektrisiteten i lufta helt ut til hårtuppene.
Likavel var det noe som viste seg å bli et problem. Dagen snøen endelig hadde lagt seg, og det var så kaldt at frostøyken stod ut av munnen, og den halvmeter høye snøen knaka under skoa, kjøpte han fortsatt ferske snittblomster i bukett til grava til Frida S.
Taran og Alex hadde tilogmed delt sitt første uskyldige kyss, og det burde, i Tarans bok i alle fall, sette en strek over gamle relasjoner.
Men akk, ho kunne jo ikke styre andre enn seg sjøl, så ho tenkte det fikk bare briste eller bære,
ha det gøy så lenge det varer. Kjerkegårder var uhyggelige i snøvær, ho kunne nesten bare se toppen av alle gravsteinene, men ho visste nøyaktig hvor grava til Frida S befant seg. Ho så buketten med blomstene ho hadde bundet sammen, så på de slitne fingrene hennes som begynte å bli blå av kulde.
Glemt vantene hjemme, sjølsagt. Alltid når kulda stod på som verst.
Det var noe i magen på Taran som dreiv ho til å grave vekk snøen foran gravstøtta med bare hender, for så å tenne en røyk med stivfrosne fingre, og betrakte Frida S’ grav en gang til. Bursdagsdatoen var den samme som hennes, ho hadde ikke lest feil i sommer. Bare ett år før.
Dødsdatoen hadde ho ikke lagt noe spesielt notis til tidligere, men det burde ho kanskje gjort.
Taran var egentlig ikke lettskremt i det hardbarka skallet sitt uten bekymringer og interesse for verden utenfor, men det satte et støkk i ho da ho så at dødsdatoen nærma seg med stormskritt.
Det var nærmere januar nå, jula vel overstått, både ho og katta hadde blitt feitere.
Sara sa ho så godt ut. Friskere. Taran var ikke bekymra for kroppen sin.
Når man først drekker, røyker og bare spiser dritt (og i tillegg har store sperrer mot påtvungen fysisk aktivitet) så brydde man seg ikke nok til å gå på store slankekurer. Hvertfall ikke i Tarans hode. Og Taran hadde vært ganske skranten før ho hadde skaffa seg den katta.
En dødsdato burde egentlig ikke involvere så mye oppstyr hos ei som aldri visste hvem Frida S egentlig var, og aldri hadde møtt ho, i allefall som Taran visste om.
I det siste hadde ho tenkt lenge og grundig om noen kunder ho hadde lagt spesielt merke til hadde falt fra. Men ho kom ikke på noen.
Alex hadde vært hjemme hos ho for første gang. Ho hadde lagd mat til dem. De hadde kost seg med en gammal Tim Burton-film,
The Nightmare Before Christmas setter vennskap på prøve, lissom, og ho hadde vært hjemme hos ham ved en veldig kort anledning også.
De skulle på kino og så hadde han glemt lommeboka si. Han insisterte på å betale, dermed måtte de til ham.
Ho hadde bare stått i gangen hans i tre minutter, men de tre minuttene skremte ho omtrent like mye som da ho hadde funnet ut når Frida S var født.
Fittefaen, ho ser klin lik ut som speilbildet mitt. Taran holdt seg for den åpne munnen i sjokk, ho klarte ikke rykke seg fra flekken og ble stående forsteinet foran et bilde av Alex og Frida S. Selvom Frida S hadde samme håret, de samme store øynene, nesten det samme skeive smilet, i tillegg til den slitne klesstilen ho sjøl hadde, var det en vesentlig forskjell. Frida S hadde ingen tatoveringer, ingen piercinger, ingen store antydninger til rebelske tendenser.
Det betrygga Taran, hvertfall overfladisk.
Kinobesøket blei kanskje litt mer kleint enn det burde vært, og Taran skjønte at Alex merka det. Sjølom han ikke ville gi uttrykk for det.
Det Taran kanskje likte enda bedre enn gyllent høstløv var smelta snø.
Våte føtter og stadig rennende nese var et sikkert vårtegn for ho, og det merka ho også i blomsterforretninga. Plutselig eksploderte salget. Valentin hadde vært innmari hektisk, men da det nærma seg midten av mars så begynte Sara og Taran bli litt vrak. En av ekstrahjelpene hadde måttet gi seg helt hen til studier i utlandet, og da gjenstod det bare å henge opp lapp om at det trengtes hjelp.
Taran merka en gradvis forandring i Alex, men skjøyv det bort under teppet sammen med hybelkaniner og det faktum at pengene skorta.
Turen til Glasgow i fjor hadde det jo ikke blitt noe av, fordi ho hadde brukt en del penger på å kjøpe en seng i motsetning til to madrasser.
-Alex, du virker litt fjern, erre noe gæli?
Taran stod i kassa, Alex hadde kommet i kaffepausen som en slags nyvinni vane.
Han rista på hodet. Da Taran spørte om han skulle ha en bukett, som han pleide rundt denna tida i uka, svarte han
nei.
Tarans hardbarka skall gav litt etter, slo kanskje en sprekk.
Hva i helsike? Ho hadde sikkert lagd over tredve jævla buketter til ham, alle forskjellige i alle fargenyanser, ho hadde tilogmed en gang tatt seg den frihet til å bestille andre snittblomster for å skape litt variasjon. Og nå skulle han plutselig ikke ha, og det var lissom hans tid i uka for bukett og alt.
Taran skjønte det ikke først. Det slo ho ikke som et lyn enda.
De første solstrålene om våren prikka ho på nesa og det lukta vår i lufta.
Enda ei årstid med noe fint å konse på. Ho hadde en røyk i munnviken og mørke solbriller. Taran hadde ei tyngende følelse i magan, kjente seg tung i huet, som et vått ullteppe. Det blei ikke bedre da ho mysende studerte dødsdatoen igjen.
Imorra. Imorra skulle lynet slå ned. Taran knytta nevene sine i lomma på skinnjakka, håpa at instinktene hennes skulle slå seg vrange, at alt bare var en illusjon. Innerst inne visste ho likavel at det mest sannsynlig kom til å skje noe usannsynlig i morra.
Å, dæven.Timene slepte seg av sted, Taran ville nesten drikke det vekk med vodkaen ho hadde stående fra før de tidene ho og Alex begynte å prate, fra de tidene ho fylte tomrommet i seg med drittmat, drekke og gammal musikk.
Den gang ho var Taran og ikke...Taran og katta lå i sofaen og røyka. Katta hadde virkelig finni seg til rette, katta lot til å like Taran skikkelig godt. Men ikke Alex, egentlig. Først slo det ho som helt i orden, men satt sammen i det kunstige bildet med rare puslespillbiter som ikke passa helt sammen med mindre man tvang de til å passe sammen, så var det litt nifst det også.
Etter ei natt med mer eller mindre dårlig søvn og vonde drømmer var det deilig å komme i vante omgivelser med blomster, og Sara.
Sara, kan jeg fortelle deg noe? Ho tørte ikke åpne med den setninga for så å fortelle det som gnagde i magen da ho knuste to blomsterpotter med orkidéer og prestekrager og det var potteskår og jord overalt.
Alex kom oppi det hele, hjertet til Taran banka så høyt ho var sikker på at sjøl de narkomane på narkotorget som så eldre ut enn de kanskje var, hørte det.
Sara så at Taran var fortumla og dytta ho vekk for å rydde. Alex tok henda til Taran og leide ho ut av butikken, og ut under kastanjetreet. Taran fulgte etter i en transe. Dyp konsentrasjon om den blanke, hvite veggen, om Nirvana.
Taran kaldsvetta i nakken, begynte å merke at instinktene satt seg i vrangstrupa hennes, merka at ho ikke helt kjente seg sjøl igjen i denna ubehagelige situasjonen. Hvor blei det av Taran som levde i nuet og uten bekymringer og pes? Hvor var Taran med det harde skallet og den påtvungne vennligheten, kundeservicen? Taran hadde sett seg sjøl i speilet til morran idag og ikke sett noen. Ho begravde seg sjøl i tusen spørsmål i de to minuttene de stod tause under det blomstrende kastanjetreet, Taran fikk bekrefta at sannsynligvis ville noe usannsynlig skje. I dette øyeblikket.
Nå. Det svei i knoklene hennes, geléen var erstatta med stål.
-Vil du gifte deg med meg, Frida?Taran løp avgårde i leopardsko med rosa tær, løp til bussholdeplassen, så at det bare lå en vissen bukett på gravsteinen. Rakk ikke tenne seg en røyk før ho satt på bussen hjemover til det harde skallet sitt og livet ho hadde levd før ho blei kjent med Alex, og blei Frida S.
Faen heller, jeg håper jeg fortsatt har ei flaske nittiseks hjemme.
![[info]](http://l-stat.livejournal.com/img/userinfo.gif){kind=small}
drained
contemplative
frustrated
bouncy
sick
content
giddy
blank